Brettets shape

I liten hastighet har brettets shape (utforming) relativt lite å si for hvordan brettet oppfører seg på vannet, men i høyere hastigheter er de hydrodynamiske egenskapene helt avgjørende. Selv de minste forskjeller i formen påvirker hvordan vannet strømmer under og rundt brettet, og dermed hvordan brettet oppfører seg. Som det så ofte er her i verden, kan man ikke få i både pose og sekk. Ønsker man et stort brett som planer tidlig, kan man ikke samtidig få et brett som egner seg til å hoppe med. Ønsker man et manøvrerbart brett, går det gjerne ut over hastigheten. Å designe et seilbrett er et kompromissets kunst. Man må derfor finne ut hva slags egenskaper man ønsker at brettet skal ha, før man begynner å bygge. Er man ny i gamet, bør man definitivt ta utgangspunkt i et eksisterende brett, og evt. gjøre kun små forandringer.

Bredde

Et bredt brett har større bæreflate enn et smalt brett, og planer derfor tideligere. De kan seiles med store seil og trenger derfor lite vind. De ligger også mer stabilt på vannet og passer bra til nybegynnere. Et smalt brett trenger mer vind for å komme opp i plan.

Hvis man ønsker å gjøre justeringer på bredden, må man være nøye med at outlinen får en jevn og fin kurve. Det er bredden fra det bredeste punktet og bakover som har mest effekt, og spesielt de bakerste 30 cm ("one foot off").

Volum

Brettets volum måles i liter, og indikerer oppdriften. 1 liter fortrengt vann gir en oppdrift på 1 kg. Er surferens + utstyrets vekt større enn brettets volum, vil brettet altså synke, med mindre man har fart. Et slikt brett kalles ”sinker” eller ”synkebrett”. Et synkebrett er meget ustabilt på vannet, og krever at seileren mestrer vannstart. Det egner seg derfor ikke for nybegynnere, eller på dager med lite vind. Et brett med stort volum flyter bedre og planer tidligere.

Plasseringen av volumet har også effekt. Mye volum "one foot off" gjør det lettere å fullføre jibber uten å steile og miste fart.

V-form

De fleste brett har en langsgående V-form på undersiden. Brett med negativ V forekommer, men er vanskeligere å lage. Du bør derfor ikke ta utgangspunkt i et slikt brett.

Mye V gjør at brettet glir mykere gjennom krapp sjø, og det responderer raskere. Det ligger også dypere i vannet, og trenger høyere fart for å plane. Et brett med liten eller ingen V planer tidlig, men egner seg ikke i bølger. V-formen er ikke lik hele veien på brettet. I tuppen er det ingen V, men deretter øker den bakover på brettet.

Kopierer du et eksisterende brett, men ønsker å justere V-formen, kan dette lett gjøres når isoporkjernen skjæres til med varmetråd.

De fleste brett har små konkaviteter på begge sider av midtlinjen ”one foot off”. Dette for å danne små luftputer som bærer brettet. Ulempen med disse er at de bremser brettet en smule.

Rocker

Rockerlinjen er den langsgående kurven på brettets underside. Mye rocker gir et manøvrerbart brett som kan ta krappe kurver. Til gjengjeld bremses hastigheten noe ned. Mindre rocker gjør at brettet planer tidligere, går fortere, og er mer retningsstabilt.

Rockerlinjens utforming er meget utslagsgivende for brettets egenskaper, og bør ikke eksperimenteres med. Selv erfarne shapere stjeler rockerlinjer fra hverandre. Et par mm avvik på rockerlinjen, og du kan like gjerne seile på en planke.

Rockeren deles vanligvis opp i tre deler:

Nose flip er den forreste delen av rockerkurven. Dens hensikt er å hindre ”nosediving”, dvs. at tuppen plutselig graver seg ned i vannet.

Tail kick er den bakerste delen av rockerkurven. Siden det er over dette partiet man står, vil tuppen reise seg mer opp av vannet, noe som gjør det lettere å svinge. Ulempen med mye tail kick er at det bremser brettet.

Midtseksjonen er området mellom nose flip og tail kick. En flat midtseksjon gir god akselerasjon, og en kurvet midtseksjon gir god manøvrerbarhet.

Rail

Railen er brettets kant. Formen på railen har stor effekt på hvordan brettet svinger. Det finnes ikke noen fasit for hva som er en god rail-form og hva som er dårlig. Det er en smakssak. Noen ønsker brett som svinger mykt, andre liker mer aggressiv seiling.

En hard (tynn) rail biter bra i vannet, og gjør at brettet svinger krapt. En myk (tykk) rail gjør at brettet tar lange, myke svinger.

Kanten på undersiden av railen kalles tuck-linje. Denne kanten gjør at vannet slipper lett. Avstanden mellom denne kanten og det bredeste på railen kalles tuck.

En rund rail er formet som en halvsirkel, og gir myke svinger.
En 50/50 rail er som en rund rail, bare litt mer trukket ut slik at den biter mer i svingene.
En 60/40 rail er som e 50/50 rail, bortsett fra at det ytterste på railen er lenger ned.
På en down rail er tucklinjen ekstra skarp. Den er plassert helt nederst. En slik rail biter godt i svingen.
En rolled rail er som en down rail, men tucklinjen er trukket inn under brettet.

Railen er aldri lik hele veien forfra og bakover på et seilbrett. Den kombinerer de ulike formene. Den er som regel en hard down rail bak på brettet for å gjøre det lett å starte en sving, og for å "slippe" vannet. Den er mykere og rundere forover så man kan fullføre svingen mykt. En rail som er hard hele veien vil lett ”henge seg fast” i vannet, slik at det blir vanskelig å avslutte svingen.